Nord-Europas eneste bemannede branntårn

I sommerhalvåret har Brannvakttårnet på Linnekleppen vært bemannet i alle år siden 1908.

Branntårnet er plassert på høyeste punktet på Linnekleppen, som med sine 325 moh. er blant de høyeste toppene i fylket. Bare Slavasshøgda (336 moh) og Haukenesfjellet (335 moh) og et par til i Rømskog er noen meter høyere, men den beste utsikten finner du her. Fra branntårnet kan du på klare dager se helt til Gaustadtoppen, 170 km vestover. Holmenkollen og store cruiseskip på vei ut og inn Oslofjorden er det også mulig å se.

Noen vaktmenn på Linnekleppen gjennom årene har vært:

  • Kristoffer Høidal
  • Per Evensen fra Mysen var brannvakt i 12 år
  • Johan Olsen fra Rakkestad var brannvakt i 35 år
  • Klara Buer fra Rakkestad var brannvakt i 10 år
  • Hans Veiby fra Båstad
  • Ole Svae
  • Karl Tiurn
  • Ludvig Johansen Finpaa
  • Arthur Johansen Tiurn
  • Oskar Johansen
  • Bjarne Johansen
  • Valdemar Johansen (Bauen)
  • Thor Krogh fra Marker
  • Per Evensen fra Mysen

Brannvakten på Linnekleppen har vært særlig viktig for skogeierne og kommunene i Østfold, men etter hvert har også andre interessegrupper meldt seg. Forsikringsselskaper kan ha en gevinst ved at også avsidesliggende gårder og hytter kan brannovervåkes. Og – ikke minst blant publikum er det stor interesse for Linnekleppen som mål for bl.a. søndagsturen.

Gjennom Brannvakttårnets 100-årige historie har tusenvis av besøkende funnet veien dit opp, og de som har ønsket er velkomne i tårnet for en prat når det er bemannet.

Det nåværende brannvakttårnet ble tatt i bruk i 1936 etter at tårnet fra 1908 ble revet.

Flere veier å gå for å komme til Linnekleppen

RUTE 1: Fra parkeringsplassen ved rv 124 før dele til Marker

Følg rv. 124 til skiltet oppgang til Linnekleppen. Her er finnes en stor parkeringsplass med gode parkeringsmuligheter. Avstand fra Rakkestad 17 km, fra Strømsfoss 8 km.

Fra parkeringplassen er det to blåmerka ruter og er henholdsvis ca. 6 og 7 km tur/retur. Langs stien er det satt opp informasjonsplakater om hvilke treslag du passerer, om forsuring, skogbruk, elg og mye mer. Til å begynne med går stien i en traktorvei over ei hogstflate, deretter går turen i eldre høystammet furuskog.

En fin tur for både barn og voksne. Dersom dere har små barn er det nok best med bæresele eller bæremeis, da det er smale stier og flere stigninger som vil bli utfordrende med barnevogn.

RUTE 2: Fra det nedlagte småbruket Tiuren

Følg rv. 124 fra Rakkestad ca 9 km mot Aremark. Ta til venstre ved Tjernes videre mot Dalen og Tiuren. Følg denne veien inn til du kommer til en skogsbilvei med bomavgift. Herfra og inn til Dammyrtjern er det ca. 1,5 km.

Starter ved det lille nedlagte småbruket Tiuren i Degernes nordvest for Linnekleppen. Det anbefales å starte fotturen ved Dammyrtjern hvor det er snaut 1 km å gå langs skogsbilvei før Tiuren. Ved å starte her kan du gå fra skogsterreng og inn i et gammelt, fint kulturlandskap rundt det vesle nedlagte bruket.

 

Flere veier til Linnekleppen - noen tips for familier

Som dere har sett i tidligere info her så kan en velge flere veier eller stier for å komme opp til Linnekleppen og ned igjen, de fleste er stier - noen en blanding av traktorvei og sti.

Dersom dere har småbarn - så vil nok det beste være å ta de i bæresele da det er smale stier og flere stigninger som vil gjøre det vanskelig for barnevogner/sportsvogner.

Har du barn som ikke er vante med å gå lengre strekninger?

Ta det da som en tur -  og ta dere gode pauser på veien. Gleden er stor når dere kommer på toppen og ser den fine utsikten utover vårt flotte distrikt og lengre enn langt om været er topp. Ta med drikke og nistemat, dette vil glede når en når toppen og kan ta en lengre hvil.

Når alle er klare for nedover turen igjen så kan dere velge en annen vei ned til parkeringa som er i litt lettere terreng enn hovedstien opp - den går til høyre for uthuset til Linnekleppen -  (litt bratt område i starten der) så til høyre videre ned traktorveien til ett skilt med P - 124 dukker opp og her følger dere stien til høyre inn ved skiltet. Her vil dere nå ha en fin tur nedover til parkeringsplassen og når dere nærmer dere så går dere forbi Gammen som er sponset av Marker Sparebank.

Naturen kan by på sine øyeblikk på vei opp til Linnekleppen

Blåtopp

Lett å kjenne igjen selv om det er tørt, da det ikke har et eneste ledd på strået mellom rota og akset. Kanskje har du også lagt merke til de grønne "fløyelsputene" i forskjellige størrelser langs stien. Dette er blåmose ( leucobryum glaucum), som har sin utbredelse i en stripe langs kysten og derfor ikke finnes i de nordligste delene av fylket. Etter 2,5 km kommer du fram til det litt større Delingstjern. Som navnet tilsier ligger dette i delet mellom Rakkestad og Marker kommuner.

Stien går over et lite myrdrag i nordvestenden av tjernet, og her må du balansere litt på noen stokker som er lagt over de våteste partiene.
Ser du en gul blomst som det vokser rikelig av på denne myra, er det rome (narthecium ossifragum) som hører til liljefamilien. Den gangen det var vanlig å ha dyr på beite i skogen, var romen lite velkommen da den er giftig for dyra. Etter Delingstjern går stien over på vestsiden av åsryggen. Terrenget blir litt villere den siste biten før toppen og branntårnet, men det er greit å gå. På området nedenfor tårnet er det satt opp sittebenker hvor utsikt og medbrakt mat kan nytes før du snur og følger stien tilbake

Mulighet å finne multer og orkideer

Her og der langs stien vokser vår vanligste orkidé, Flekkmarihand. Har du øynene med deg vil du også kunne finne den nydelige lille blomsten storblåfjær, som gjerne vokser i selve stien. Er det den rette tida kan det være bra med molter på de små myrene langs stien, og blåbær er det mye av. Etter Skottjern går stien over nok en markert nord- sørgående åsrygg. I draget på andre siden ligger det lille myrtjernet Køldyvelen. Berggrunnen i skrenten ned mot Køldyvelen er mer næringsrik enn gneisen ellers i området. Det er tydelig på vegetasjonen, for her vokser det både blåveis og fagerklokke langs stien. På myra ca. 50 m sør for tjernet står det en liten bestand av den nydelige røde orkideen smalmarihand. Dette er en botanisk godbit som bare er funnet åtte andre steder i fylket. Dessverre er myra grøftet ut i forbindelse med en traktorvei, og den engang så idylliske lille myra er et trist syn i dag.

Orkideens dager er nok derfor talte, men den vil forhåpentligvis stå ennå noen år.
Etter Køldyvelen er det bare noen hundre meter igjen til branntårnet på Linnekleppen, men det er bratt så det tar sin tid. Vel halvveis på den siste etappen får du "drahjelp" av utsikten utover Øymarksjøen i Marker

Øyenstikkere, ørret og insekter

Dammyrtjern er i seg selv verdt et stopp. "Tjern" er kanskje en overdrivelse. Det er nesten bare nedenfor innoset at det er åpent vann. Resten er gjengrodd og bærer mer preg av blautmyr. Når insektene klekker, vil du likevel kunne oppleve at ørreten vaker i det lille åpne vannspeilet. Er du interessert i øyenstikkere, er Dammyrtjern en av fire sikre steder i Norge hvor du kan finne den gulflekkete metalløyenstikkeren (Somatochlora lavomaculata). Flygetiden for denne arten er juni / juli, og den regnes som en truet art i Norge. Enkeltbekkasin og grønnstilk har hekket på myra, trana beiter her og i bekken ovenfor brua hekker Norges nasjonalfugl, fossekallen. 300 m innover grusveien åpner skogen seg, og du står i et gammelt kulturlandskap med slåttemark og beiteenger. Heldigvis blir stedet fortsatt beitet, slik at marka ikke gror igjen og urtene forsvinner. "Sagtomta" heter enga på høyre side av veien. Det er ingen sag her lenger, men til gjengjeld kan du finne mange fine blomster som f.eks. solblom og griseblad. Begge disse er slåttemarksarter, men klarer seg også i beitemark om det ikke benes for hardt. Nattfiol vokser også her. Har du tid og flaks, kan du kanskje finne høstmarinøkkel også en liten bregne som ikke har blitt funnet i Østfold siden 1962. Den vokste her på enga i 1958, og finner du den vil det være en liten botanisk sensasjon.

Litt lenger framme deler veien seg. Der skal du rett fram ca. 50 m, så svinger du av til høyre på en traktorvei. Den blåmerkede løypa begynner her, og følger traktorveien noen hundre meter innover. Etter hvert som du nærmer deg oppstigningen til åsryggen Sjøloksen blir traktorveien dårligere, og går over til å bli en sti. Den første kilometeren er ikke så spennende da skogen her er relativt intensivt drevet, men når du nærmer deg søndre Skottjern kommer du inn i gammelskoge

Etablering av brannvaktstasjon på Linnekleppen

Allerede i 1907, den 10. desember, vedtok styret i Østfold Skogselskap å etablere en brannvaktstasjon på Linnekleppen. Den 2. juli 1908 møttes styremedlemmene i Smaalenenes Skogselskap til møte i det nyoppførte brannvakttårnet. I styreprotokollen står det ”2. juli 1908 kl. 10 aften avholdtes i det nyoppførte brandtårn på Linnekleppen bestyrelsesmøde i Smaalenenes Skogselskap”

100 års jubileum i 2008 - mange tok seg til toppen fra ulike stier

I 2008 har det eneste bemannede branntårnet i Skandinavia kunnet feire sitt 100 års jubileum. Og mange gjester kom det, fra både fjern og nær, og alle ønsket å hedre den vitale 100-åringen denne helgen i august.

Linnekleppen kart, Fotograf: Ulf Harry Evensen

Erindringer fra Rakkestad - utdrag fra boka

Her følger et kort utdrag fra boka ”Erindringer fra Rakkestad” (Sigrid Lie f. Sønstegård-2006)

” Linnekleppen og Slottåsen ”

” Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på Linnekleppen. Det var pappa som tok oss med de første gangene da vi var små. Det å gå til Linnekleppen var omtrent like obligatorisk for oss som det var å lære å spille fiolin. Oddlaug fortalte at pappa bar henne til topps den våren hun enda ikke hadde fylt 2 år. Åse var selvfølgelig med. Heller ikke hun så store jenta der hun gikk og leiet mamma i sporene til vaktmester Svae på ” Kleppen ”.
Jeg er ikke sikker på hvor gammel jeg var den første gangen jeg klatret opp i tårnet der, men jeg husker fortsatt en tur da jeg var 10 år sammen med pappa og Anna Ødegård. Vi syklet til Stegen, parkerte syklene våre på låven der. Så tok vi bena fatt. Vi gikk den gamle veien som pappa alltid hadde gått om Murtnes og langs hele Galteryggen. Dette var nok før Blåveien ble merket. Den er litt kortere og ikke så bratt som stien vi gikk den gangen. På oppturen kom vi forbi en hytte hvor det var samlet mange ungdommer. En av dem jeg kjente var Martha Gjulem. Vi tok flere pauser, for det var langt. På et skilt før Murtnes stod det 3,5 km., men vi kom jo endelig til topps. Der sto det et tårn med en liten hytte like ved hvor vaktmannen Valdemar Johansen kunne overnatte ved behov. Han bodde på den lille gården Bogen ved Sjølja, og det kunne bli langt å gå når han hadde vakttjeneste. Vi klatret opp i tårnet, og lånte kikkerten til Valdemar. I den kunne vi se helt til Gaustatoppen i Telemark. Dessuten kunne vi telle 7 kirketårn; Degernes, Rakkestad, Os, Trømborg, Eidsberg, Øymark og Aremark.
Med det blotte øyet så vi til Sørdalen hvor mine forfedre kommer fra, og selvfølgelig til Sjølja hvor vi hadde fisket og kokt kaffe på den lille øya ute i vannet. Det var moro å stå oppe i tårnet og kikke på gårder og plasser en kjente og hadde minner fra. Mens vi var på toppen fortalte pappa at da han var ung brukte ungdommene å samles på Linnekleppen på St.Hans-aften for å danse og ha det moro. Det var nok sikkert en fin opplevelse på årets lengste sommernatt. Som oftest er det turen opp tindebestigere forteller om, men turen ned er gjerne like hard og strevsom. Anna var sliten, og gruet seg for sykkelturen hjem fordi hun måtte stå i ramma og sykle. Var for lita til å nå opp til setet så hun hadde fått et ” gnagsår ” i baken på turen fra Rakkestad.
Hjemturer kan som sagt være like harde som turen opp til toppen. Slikt er lett å glemme når man har et mål. Da vi var tilbake på Stegen, eller ” Steka ”, som vi sa på dialekt, lånte Anna telefonen og ringte hjem. Hun fortalte kjapt om turen, og at hun var på ” Skinka ”. Det er slike småting Anna og jeg ler av når vi treffes ”.

Kilder:

  • ” Linnekleppen ” Klara Buer ( Aschehoug 1984 )
  • ” Linnekleppen 100 år ” NRK Nyheter Østfold / Rainer Prang, Artikkel publisert 05.02.2008
  • ” Erindringer fra Rakkestad ” Sigrid Lie ( 2006 )

Artikkelen er skrevet av Eva Bjørnstad ved Lokalsamlingen i Rakkestad kommune.