Valgordningen er proporsjonal representasjon i flermannskretser. Det betyr at partiene vinner mandater basert på stemmetallet i det enkelte valgdistriktet. Ikke noe parti vinner alle mandat i et gitt distrikt, med mindre det oppnår en så høy prosentandel av stemmene at ikke noe annet parti slipper til i mandatfordelingen. Dette foregår etter en bestemt metode som kalles modifisert Sainte-Laguës metode.
Det brukes i dag samme valgordning for stortingsvalg og lokalvalg. Prinsippet er at antall mandater skal være så nær som mulig det stemmetallet partiet oppnår i det aktuelle valget. Det er to viktige unntak: utjevningsmandater og distriktstillegg. Utjevningsmandatene skal rette opp den skjevheten som kan skapes når et parti får et antall stemmer totalt, men ikke nok i et valgdistrikt til å vinne noe mandat. Partiet må få 4 % oppslutning på landsbasis (sperregrensen) for å komme med i fordelingen av utjevningsmandatene.
For å sørge for at de som bor langt unna får like mye å si i rikspolitikken som de som bor i Oslo og omegn får valgdistrikter i utkantstrøk flere mandater enn de ”skulle” ut fra innbyggertallet. Dette er for å sikre god representasjon i Stortinget, og unngå at urbane interesser overkjører distriktene.
Flerpartisystemet gjør at partiene ofte må samarbeide og danne koalisjonsregjering for å regjere. Det er allmenn stemmerett fra året man fyller 18 (forsøksordning med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalget i 2011). Bare norsk statsborger kan stemme ved stortingsvalg, mens utledninger som har bodd i Norge sammenhengende i tre år kan stemme ved lokalvalg. Kvinner fikk stemmerett i 1913.
Norge er et monarki, og Kongen har ikke stemmerett. Dronningen og Kronprinsen har stemmerett, men det er tradisjon for at de ikke benytter seg av den. Kongen har formelt sett øverste politiske myndighet, men har ikke utøvet politisk innflytelse siden parlamentarismen ble innført i 1884.